Ekspedisjon Indus: Eirik Hansen padler Rondu Canyon

Hei! Jeg heter Eirik Hansen og er en elvepadler fra Sogndal. Høsten 2024 reiste jeg til Pakistan for å padle verdens tøffeste elvecanyon – Rondu Canyon, som strekker seg over 200 kilometer. Opplevelsen var helt ubeskrivelig, og jeg ønsker å dele et ekte eventyr. Bli med meg på reisen til det som kalles K2 innen elvepadling.

Når avreisen til Rondu nærmer seg, kjenner jeg både på spenning og uro. Dette er den hardeste elvestrekningen i verden, og selv om jeg har blitt en bedre padler siden sist, har jeg enorm respekt for kreftene i elva. Etter flere tragiske hendelser i padlemiljøet de siste årene, ligger det også en frykt i bakhodet. Det har vært så mye stress i det siste at jeg knapt har rukket å glede meg – før nå.

Hjemme i Sogndal har jeg bare seks timer på meg til å pakke, være sammen med kjæresten min, skifte til vinterdekk og ha en bålkveld med kompisene mine. Jeg bretter opp ermene og setter i gang. Kjæresten min hjelper meg å finne roen før hun tar med hunden ut på tur. Høyttalerne spiller høyt, og jeg kjenner gleden bygge seg opp – jeg skal tilbake til et sted som betydde enormt mye for meg i 2020, denne gangen med et helt fantastisk team. Etter en kveld med latter og gode minner, stuper jeg i seng, men våkner flere ganger i løpet av natta – rastløs. Kjæresten merker det, og jeg holder henne tett så hun får sove.

Klokka fire om morgenen bytter jeg vinterdekk – trøtt, men får det gjort. Så er det tid for å ta farvel. I Oslo møter jeg Sanna fra Sweet. Hun overleverer hjelmer og utstyr, og vi avtaler bilder fra turen. En god klem følger meg på veien. På Gardermoen kamuflerer jeg kajakken som windsurfing-utstyr, og heldigvis får jeg med alt ombord. Når flyet letter, slipper spenningen taket, og jeg kjenner både lettelse og forventning.

Vel framme i Pakistan møter jeg laget mitt. Stemningen er høy, og vi bruker den første uka på å venne oss til de enorme kreftene i Indus-elva. Den 1. november 2024 står jeg ved starten på det som skal bli en av de villeste ukene i hele mitt liv.

Rondu Canyon: De Første Strykene

Rondu Canyon venter. Jeg har gitt beskjed til mine nærmeste om at jeg blir offline – en intens og krevende uke ligger foran oss. Selv om jeg føler meg litt syk og sliten, er det ingen vei tilbake. Jeg overgir meg til elva. Været er perfekt, men stemningen er alvorlig. Ingen vitser, bare fullt fokus – vi sjekker utstyr, redningsvester og førstehjelpsutstyr. Etter de siste forberedelsene bærer det ut i Indus. Jeg padler sammen med noen av mine aller beste venner: Matthias Weger, Mario Leitner, Adrian Mattern, Janosch Plattner, Marinus Bauer og David Sodomka. Med en gjeng som dette, føler jeg meg klar for det som venter i Rondu.

Fra første padletak kjenner vi kreftene i elva – de er enorme. Den første store utfordringen er et gigantisk hull i elva som kunne slukt en buss. Nervene melder seg, men jeg stoler på laget mitt. Mario leder an med selvsikkerhet, etterfulgt av Matthias og Adrian med imponerende teknikk. Så er det min tur. Pulsen stiger mens jeg speider etter linja. Frykten prøver å ta over, men jeg bestemmer meg for å kjøre. Jeg vet at en god start setter tonen for hele turen. Linja er ikke perfekt – jeg blir kastet rundt i en malstrøm, men kommer meg gjennom. Lettelsen skyller over meg. Dagen byr på flere utfordringer, men vi kommer oss gjennom alt. Når kvelden faller på, samles vi rundt et godt måltid i campen, stolte og klare for neste etappe.

Dag to starter med gråvær og kraftig vind. Vi har sovet godt og føler oss klare, selv om kroppen er litt mørbanket etter gårsdagen. Frokosten er fantastisk, og gutta i campen har virkelig stått på. Når vi kommer tilbake til elva, venter enda større og mer krevende stryk. Jeg kjenner på spenningen, men også en viss trøtthet.

Først møter vi “The Dirty Mexican” – et stryk som viser seg å være vanskeligere enn forventet. Alle sliter litt med å finne rett linje, men Mario glir lett gjennom. Jeg tar en sjanse og prøver en gangsta-boof (en teknikk med lite fart), men mister åra og ender i en backloop. Heldigvis får jeg kontroll og kommer meg gjennom.

Etter det kjenner jeg at jeg våkner litt mentalt. Neste stryk, “Sneaky Snake,” går heller ikke helt etter planen – jeg flipper altfor tidlig og må kjempe meg gjennom hele stryket før jeg klarer å rulle opp igjen. Etter en mental reset føler jeg at jeg har fått ut litt frustrasjon. Det siste store stryket for dagen tar jeg med mye mer selvtillit, og det føles utrolig godt å være tilbake i flytsonen. Vi avslutter padlingen tidlig og drar videre for å speide Malupa. Der innser vi at vi er høyere oppe i elva enn vi trodde, så Malupa blir utsatt til dag fire. Tilbake i camp reflekterer vi over dagens opplevelser. Jeg føler meg sterkere og mer forberedt på utfordringene som kommer.

Etter å ha padlet gjennom de største utfordringene så langt, fortsetter vi – med Adrian i front. Han er utrolig sterk på såkalte read-and-run-stryk, der du må reagere lynraskt på strømmen og lese linja mens du padler. Strykene blir bare mer imponerende og intense, og noen av malstrømmene er gigantiske. Vi passerer flere av de skumle, enorme virvlene på nært hold, og jeg kjenner at jeg ikke helt er i toppform.

Derfor holder jeg meg litt bak i gruppa og tar det roligere. Jeg føler meg ikke helt trygg på elva akkurat nå, og det kommer litt overraskende. Det er vanskelig for meg å ta lederrollen, og jeg finner ofte unnskyldninger for å ikke gå først. Kameraet blir en slags unnskyldning for å holde meg bak, og jeg vil helst se hvordan de andre gjør det før jeg prøver selv. Jeg kjenner at jeg mangler selvtilliten til å lede akkurat nå. Men som alltid handler det om å komme seg opp på hesten igjen. Det siste store stryket for dagen tar jeg med mye bedre fokus, og jeg treffer linja akkurat som planlagt. Følelsen av mestring er helt uvurderlig – det er den følelsen man trenger for å komme videre på en tur som dette. Hvis man ikke finner tilbake til selvtilliten, kan denne reisen bli ordentlig tung.

Vi kommer til et bratt stryk, og Mario speider og gir meg instruksjoner: start midt i og press mot venstre for å unngå malstrømmene. Jeg følger rådene hans, men plutselig blir jeg kastet rundt av en curler og flipper. Når jeg kommer opp igjen, er jeg på vei rett mot en enorm malstrøm. Jeg spurter mot høyre og klarer å komme meg forbi, men en mindre, seigere malstrøm dukker opp. Jeg boof’er over og kommer meg gjennom. Det var en vill opplevelse, men utrolig givende. Den ga meg både selvtillit og styrke – akkurat det jeg trenger for dagene som kommer.

Vi avslutter padlingen etter det store stryket og bruker ettermiddagen på å speide Malupa. Når vi kommer frem, ser vi at stryket har forandret seg helt. Det er fortsatt enormt, men mye mindre farlig enn før. Så lenge du holder deg midt i elva, eller litt mot høyre, kommer du greit gjennom. Nå kan jeg slappe litt mer av og spare tankene til vi faktisk skal padle det.

Jeg har bestemt meg for at morgendagen skal handle om å finne tilbake til gleden og selvtilliten. Jeg må prøve å ta mer ansvar og lede noen av strykene, og forhåpentligvis finne roen som trengs for å takle de største utfordringene på dag fire. Hele gruppa virker slitne, og det er lite prat. Jeg tror alle kjenner på det enorme fysiske og mentale presset fra å padle Indus, spesielt nå som vi nærmer oss de aller største strykene. Turene er kanskje ikke så lange, men intensiteten er skyhøy. Jeg gleder meg til middag. Camp-livet gjentar seg – middagen er episk, og humoren er dårlig.

Jeg våkner etter en god natts søvn, og sola skinner inn gjennom vinduet. I dag føler jeg meg optimistisk og gleder meg til å møte monstrene som venter nedstrøms. Etter en nydelig frokost – med ost i omeletten – samler vi oss og gjør oss klare for dagens padling. Det går bra, og snart står vi foran det massive stryket Malupa. Strykets form har endret seg etter flom, og David kaller det nå “Malupita” – et litt vennligere monster, men fortsatt stort. Mario padler først, men mister linja litt og må rulle. Adrian treffer perfekt, og Matthias får en helt episk linje. Nå er det min tur, og nervene kommer. Adrian gir meg en pep talk og forklarer inngangen. Jeg føler meg klar.

For å roe pusten tar jeg meg god tid. Pulsen er høy – over 100 – og hjertet hamrer. Jeg finner roen og overgir meg til det som skal skje. Jeg glir nedover mot monsteret, hyperfokusert. Første curler kommer, og jeg treffer inngangen perfekt. Jeg faller ned i hovedbølgen, og foran meg åpner det seg en grønn motorvei. Jeg padler videre, tar et kraftig tak – og letter. Jeg flyr. Vektløshet og ren forundring. Jeg lander i verdens mykeste pute, gjør en rask backloop og ruller opp. Jeg ser at jeg er forbi det verste. Jeg mister meg selv i øyeblikket og klarer ikke holde tilbake følelsene. Jeg er i ren ekstase. Jeg har nettopp padlet Malupita. Dette var en av de sterkeste padleopplevelsene i mitt liv.

Vi flyter videre til neste stryk – Natural Progression – et av de største og mest tekniske jeg noen gang har sett. Matthias og jeg brukte flere timer på å analysere det i 2020, men endte opp med å bære forbi. Denne gangen er det fortsatt krevende, og vi bruker over en time på å speide. Det er så mye vann i bevegelse at vi blir svimle bare av å se på det. Vanskelighetsgraden er overveldende.

Vi sitter på en stor stein, rett ved å bestemme oss for å bære forbi. Vannet er enormt, og linja ekstremt vanskelig. Når vi ser på fjellene rundt oss, virker det nesten som om de gynger i vinden. Til slutt bestemmer Matthias seg for å padle – og nailer linja. Vi klapper ham på ryggen, og jeg følger etter. Min linje sitter perfekt, og jeg holder hodet tørt gjennom hele stryket. Adrian, som trengte mest overbevisning, stiller seg opp og padler etter oss. Turen hans er litt vill, men han holder kontrollen og kommer seg gjennom med stil.

Dette er det padling handler om – utrolige øyeblikk, selvtillit og vennskap i de villeste situasjonene. Denne dagen tente virkelig gnisten i meg. Jeg elsker livet. Vi må fortsatt holde fokus i tre dager til. Vi klarer dette.

Denne dagen i Rondu var nådeløs. Must Run Canyon viste seg å være mye brattere og mer intens enn vi hadde forventet. Allerede i det første stryket, fullt av kanter og curlere, flippet jeg på toppen og måtte bare forberede meg på å bli spylt gjennom. Neste stryk var en massiv bølge-trapp som ga oss et brutalt realitets­sjekk.

Etter noen store stryk kom vi til “The Double” – det største vi hadde sett fra veien. Det var altfor massivt til å padle, så vi bar forbi for første gang på turen. Heldigvis fikk vi løftet humøret igjen i neste stryk, “Need for Speed” – stort, men gjennomførbart. Deretter kom “Three Brothers”, som krevde fullt fokus. Jeg tok av i et høyt hopp, ble kastet rundt, men kom meg trygt gjennom. Lettelsen skylte over oss da vi fløt videre nedover.

Marinus og David sluttet seg til oss for den siste delen av dagen, og vi avsluttet med fine linjer inn til camp. Med lite tid igjen måtte vi presse på for å klare Rondu på syv dager. Slitenhet, sykdom og mageproblemer begynte å sette sine spor. Inshallah, morgendagen går bra.

Vi startet tidlig, fast bestemte på å holde målet om å fullføre på syv dager. Janosch ble med på første del av dagen, og padlingen gikk fint – helt til vi nådde Stout Gorge. Dette partiet var brutalt, med massive stryk og farlige steiner som krevde absolutt konsentrasjon. Jeg følte presset på å pushe hardt, men minnet meg selv på å holde roen. Før et stryk med en stor sifon bestemte vi oss for å bære forbi – sikkerhet først. Utfordringene økte bare i intensitet. Så kom “Table” – et av de mest tekniske strykene på hele turen. Etter mye diskusjon var det kun Mario og jeg som bestemte oss for å padle.

I starten gikk alt fint – helt til Mario traff en kant og forsvant under vann. Han ble presset farlig nær sifonen og kjempet for å holde seg på sporet. Jeg sto på motsatt side og kunne ikke gjøre annet enn å rope om hjelp. Marinus reagerte lynraskt, kastet kasteline og fikk stabilisert ham i tide. Mario kom seg i land – rasende, utslitt og skjelven. Båten hans derimot, satt bom fast, og det tok evigheter å få den løs.

Opplevelsen tappet meg fullstendig. Jeg klarte ikke å motivere meg til å padle stryket selv og valgte i stedet å bære forbi – gjennom enorme steinblokker. Jeg følte meg slått. Vi avsluttet dagen tidligere enn planlagt, selv om vi helst ville kommet lenger. Stemningen var tung – vi visste alle at vi nettopp hadde vært vitne til noe alvorlig. Matthias minnet oss på at kloke valg er det viktigste. Adrian oppsummerte det best: “Padle strykene som kan skade deg. Bær forbi dem som kan drepe deg.”

Jeg var fortsatt skjelven, men etter litt tid med gjengen, historiefortelling og latter, begynte jeg å bearbeide det som hadde skjedd. I morgen fortsetter vi – men i kveld er jeg helt ferdig.

Dagen startet i solskinn med et krevende stryk – en perfekt start – helt til alt plutselig snudde. David tok feil linje, og satte både Adrian og Mario i alvorlig fare. Adrian ble sittende fast i en steinrøys og unngikk så vidt å bli fanget, mens Mario så vidt klarte å styre unna en kollisjon. Spenningen steg. Adrian, skadet og rasende, eksploderte – og David tok det tungt. Den emosjonelle belastningen var stor, og vi måtte samle oss før vi kunne fortsette.

Senere kom vi til Stookesberry – et ekstremt stryk. Etter nøye vurdering valgte vi å bære forbi. Det var det riktige valget. Flere tekniske read-and-run-stryk fulgte, og jeg delte en knust pakke kjeks med Adrian for et raskt energiløft. Mot slutten av dagen nådde vi Snake Stout – enda et stort stryk – og bar forbi igjen. En farlig bølge-trapp ventet lenger nede, men heldigvis kom vi alle trygt gjennom.

Til slutt nådde vi slutten på reisen – et sterkt og følelsesladet øyeblikk. David åpnet en flaske whiskey, og vi skålte for livet – og for dem vi har mistet. Stemningen var euforisk. Den kvelden i Gilgit fløt latteren og historiene fritt – en ekte hyllest til alt vi hadde vært gjennom. Jeg var så sliten at jeg knapt klarte å bære kajakken til hotellet. Da jeg endelig lå i senga på Hotel Kallisto, kom alle tankene på en gang.

Denne turen handlet om mye mer enn padling – det handlet om å møte frykt, stole på laget mitt og presse egne grenser.

Elva lærte oss at det er i de tøffeste øyeblikkene vi vokser mest. Feil skjer, men det er motstandskraft som former oss. Denne reisen testet meg som padler, som venn – og som menneske. Dette kommer jeg aldri til å glemme.

Møt Eirik Hansen, en norsk padler som har tatt på seg noen av de mest ekstreme elveutfordringene i verden. Med en lidenskap for ekspedisjonspadling har Eirik presset sine grenser og navigert gjennom noen av de tøffeste strykene på kloden. Hans reise handler om ferdigheter, utholdenhet og en ustoppelig jakt på eventyr.

Disiplin: Elvepadling og ekspedisjonspadling

Nasjonalitet: Norsk

Fødselsår: 1995

Sjekk ut Eirik´s